Teorier om Tintin og Tommy

Tommy og Tigern psykoanalyseres og tolkes som kristen lignelse, og de virkelige kildene for Tintins eventyr avsløres i to nye fagbøker.

En tiger i Tommys tanker er ikke som andre fagbøker. Ikke siden Jon Gisles Donaldismen for snart tyve år siden har en nordmann skrevet bok om universet i en bestemt tegneserie. Den er også spesiell fordi forfatteren Knut Ståle Hauge er førsteamanuensis i mediefag (høgskolen i Hedmark). Mens det de siste årene både i USA og Frankrike – og endog i Danmark – er avlagt flere doktorgradsavhandlinger og utgitt solide fagbøker om tegneserier, har den akademiske interessen her til lands begrenset seg til en fotnote i studiet om triviallitteratur.

Bill Wattersons stripeserie Tommy og Tigern trykkes i et tyvetalls norske aviser og har eget månedsblad, selv om Watterson avsluttet serien i 1995 etter å ha tegnet den i ti år. ”De beste tegneseriene blottstiller menneskenaturen for leserne, og hjelper oss til å le av vår egen dumhet og hykleri… De gasser seg i overdrivelser og absurditeter, hjelper oss å se verden med friske øyne og minner oss på hvor viktig det er å leke og tøyse,” kommenterte Watterson i et intervju. Det er samtidig en utmerket beskrivelse av hans egen serie, og en god begrunnelse for hvorfor Tommy og Tigern er blitt så populær. Watterson har bare gitt et par intervjuer, og er like lite glad for medieoppmerksomhet som Tommy er i havregrøt. Derfor er det i all hovedsak tegneserien Hauge har forholdt seg til. Boken gjengir et hundretalls striper som fint eksemplifiserer Hauges ulike tema.

Starten er ikke lovende. På snautt femten sider har Hauge satt seg fore å skrive om tegneseriehistorie, humorteori og modeller for å analysere tegneserier. Historikken er så kortfattet at den er meningsløs. Den gir ikke noe overblikk, men er en samling tilfeldige og til dels misvisende detaljer. Det Hauge skriver om humor og analyse er mer opplysende, men gir boken en unødvendig generell og tung start.

Bedre blir det når Hauge begynner å skrive om Tommy og Tigern. Han redegjør for hvilke serieskapere Watterson har likhetstrekk med. Selv om sammenligningene innimellom begrenser seg til overfladiske likheter i et billedmotiv, er eksemplene fra klassikere som Little Nemo, Barks’ Donald Duck og Knøttene høyst relevant. Interessant er det også når Hauge analyserer stripenes dramaturgi med en teoretisk modell for leseretning og dramatisk oppbygging.

Hauge behandler grundig både personene og miljøet i serien (på akademisk maner selvsagt oppsummert i et konsentrisk skjema). Særlig innsiktsfull og underholdene er omtalen av Tommys opprørske strategier mot skolevesenet. Det er derimot malplassert når Hauge bruker flere sider på å skrive om lærerollen, grunnskoleloven og lærertyper i andre medier.

I kapitlet ”Kan en tøytiger være et overjeg?” brukes Freuds inndeling av personligheten: Det’et, Jeg’et og Overjeg’et. Ikke uventet konkluderer Hauge med at Det’et er dominerende hos villstyringen Tommy. Bokens mest outrerte, men samtidig grundigste, kapittel er det siste hvor Hauge tolker serien som en kristen lignelse. Han sammenholder en rekke striper med sitater fra Bibelen, og mer enn antyder at Tommy er Mennesket, mens Tigern er hans Gud.

I den internasjonale faglitteraturen om tegneserier, har Tintin og opphavsmannen Hergé en fremtredende plass. Journalisten Michael Farr regnes som den ledende engelske autoriteten på området. I boken Tintin – The Complete Companion redegjør han for Hergés inspirasjonskilder, og viser hvordan Tintins eventyr er basert på virkelige hendelser, personer og ikke minst oppfinnelser.

Farr gjennomgår alle de 23 albumene i serien, samt den ufullførte historien Tintin og alfabetkunsten. Han har hatt tilgang til Hergés egne arkiver, og viser hvordan kjøretøy, hus og båter er basert på autentiske modeller. Hergé var så opptatt av ytre detaljer at albumene flere ganger ble tegnet om for å følge den teknologiske utviklingen.

Den eneste personen som opptrer som seg selv i serien er gangsteren Al Capone i Tintin i Amerika (1931). Flere personer har imidlertid autentiske forbilder. Den distré professor Tournesol er formet etter den sveitiske vitenskapsmannen Auguste Piccard, en pioner innenfor både ballongferd og dykking. Og den sigarrøykende revolusjonslederen i Tintin og Picaroene (1976) minner om Fidel Castro.

Boken er godt skrevet, og illustrasjonsutvalget er overveldende. Den er nok i overkant kuriøs hvis man ikke kjenner til serien, men for oss andre er dette en interessant bok som viser hvor presis Tintin er som tidsbilde.