De andres strek

Franske Blutch har funnet 30 tegneserier som har inspirert ham, og tegnet sin egen variasjon over hver av dem. Resultatet er tankevekkende og forfriskende tegneseriejazz.

De prisnominerte albumene på Angoulêmefestivalen, tegneserienes Cannes, er det nærmeste vi kommer en anerkjent liste over de beste internasjonale og særlig franske tegneseriene. Blant de nominerte på årets festival, tradisjonen tro avholdt siste helgen i januar, var det en utgivelse kalt Variations som særlig skilte seg ut. Jeg tenker da ikke mest på det store formatet, selv om albumet gjør mye ut av seg i omtrent A3, men på det annerledes og svært gjennomførte konseptet. Serieskaperen Blutch har funnet frem 30 tegneserier som har inspirert ham, og tegnet sin egen variasjon av en helside fra hver av dem.

Prosjektet stadfester franske Blutch sin posisjon som en av vår tids mest stilbevisste serieskapere. 50-åringen har tidligere fått Angoulêmefestivalens Grand Prix, europeiske tegneseriers høyeste heder for samlet kunstnerisk produksjon. Blutch er en tegnernes tegner, men det er først de siste årene at flere av verkene hans har kommet på engelsk. Nå er utgivelser som Peplum fra romertiden, Total Jazz om musikk og So Long, Silver Screen om film tilgjengelig for et internasjonalt publikum. Hovedverket Blotch, som skildrer 1930-tallets Paris gjennom tegnerne i et humormagasin, har dessuten kommet i norsk utgave (No Comprendo Press 2016).

De 30 tegneseriesidene i Variations favner store deler av den europeiske tegneseriehistorien. Den yngste serieskaperen Blutch tegner etter er Daniel Goossens, født i 1954, og den eldste René Pellos ble født i 1900. Her er kjente serier som Asterix, Lucky Luke, Tintin og Barbarella – og sentrale tegnere som Jacques Tardi, Milo Manara og Claire Bretécher. Alle sider er bearbeidet og tolket i sort-hvitt med tusj og pensel som nærmer seg forbildene, uten at Blutch dekker til eller mister sin egen elegante stil. Fra det maleriske forsidebildet av Obelix og boken gjennom, er Variations en fascinerende stilstudie og utforskning av tegneseriekunsten.

Gleden ved å tegne

Blutch skriver i et interessant forord om motivasjonen for å lage Variations. Gjennom å gå i dialog med noen av mediets mestre, ville han stimulere sin egen kreativitet og finne tilbake til gleden ved å tegne. Om forholdet til forbildene skriver han: «Ved å undersøke de som gikk foran oss og trekke ut essensen deres, ønsker jeg ikke å vende tilbake til tidligere følelser, som har bleknet med tiden. I stedet satser jeg på å oppdage nye følelser ved å plassere meg i deres sted og lede mine skritt etter deres for å forstå dem. Å forstå betyr å skape på nytt.»

Han beskriver arbeidet både som en «ydmyk» læreprosess og en «stolt utfordring» overfor forgjengerne. Hensikten har vært å tegne impulsivt og på instinkt, uten et tydelig definert formål. «Tegning er et klart språk, primitivt, uoversettelig og nådeløst», skriver Blutch. Han fortsetter: «Dette språket blir mer veltalende, noen ganger til og med briljant, når gjerningen som skaper det er formålsløs; vi tegner uten formål eller begrunnelse, for ingenting, og det er her prosessen blir vanskelig.»

Inspirasjonskilden for prosjektet er mer konkret Picassos studier av Vélasquez, Delacroix og Manet, med variasjoner av maleriene Meninas, Femmes d’Alger og Déjeuner sur l’herbe. Blutch skildrer i forordet det sterke inntrykket verkene gjorde da han så utstillingen «Last Picasso» på Centre Pompidou: «… hans sta insistering på å reprodusere og demontere disse maleriene, å koble variasjoner av samme tema, destillere dem, men uten å trekke ut et tilfredsstillende svar, fremsto som essensen av kunstnerisk arbeid.»

Holder på stilen

Albumet gjengir ikke faksimiler av originalsidene, kun serieskaperne, tittel og utgivelsesår. For leseopplevelsen er det et klokt valg, som gir albumet en helhet og kontinuitet selv om sidene skildrer hendelser uten start eller slutt. Nysgjerrigheten etter å sammenligne Blutch sine variasjoner med originalene melder seg likevel. Da er det interessante ikke om man opplever de nye sidene som bedre eller dårligere, men hvordan de skiller seg fra originalen.

Det er store stilsprang i originalseriene fra den stramme, rene linjen i Tintin og Blake og Mortimer via karikaturene i Asterix og Lucky Luke til minimalismen i De frustrerte og den futuristiske realismen i Linda og Valentin. Blutch tilpasser stilen noe fra side til side, men han kopierer ikke. Streken, detaljeringsgraden og måten han tegner figurene på er først og fremst hans egen stil.

Ettersom mange av figurene er velkjente og tydelig etablert i originaltegnerens strek, gir dette en interessant kontrast som belyser hvordan streken styrer eller virker inn på leseopplevelsen. For eksempel betyr fraværet av farger, det skraverte uværet og røffe figurkarikering at siden fra Asterix-albumet «Oppdager Amerika» har et mørkt eksistensielt tilsnitt, mens den dramatiske seilasen i originalserien er komisk.

Tegneseriejazz

På de fleste sidene endrer Blutch elementer i dramaturgien, som synsvinkel, perspektiv, beskjæringen av bildene, størrelse og antall ruter. Et unntak er siden med Lucky Luke, fra albumet «Storfyrsten», som rute for rute er svært tett på originalen, som en pastisj. Kan hende har Blutch en særlig forkjærlighet for tegneren Morris, eller han følte ganske enkelt at denne siden satt akkurat som den skulle.

Variasjonen over Jacques Tardis Stasjonsgata 120 er et annet ytterpunkt, der Blutch presser inn over to sider fra originalen på sin ene side. Ved å gjøre rutene mindre og endre format fra stående til liggende, dempes den spenningsbyggende rytmen i Tardis krimserie. Samtidig forsterker de mange, tette rutene den påtrengende følelsen i detektiven Nestor Burmas mareritt.

Gjennomgående beskjærer Blutch bilderutene mer enn i originalseriene. Variasjonene er tettere på personer og handling, samtidig som omgivelser og miljø får mindre plass. Siden fra Linda og Valentin-albumet «Metro Chatelet, Retning Cassiopeia» er typisk. Den store franske science fiction-serien utspiller seg her i Paris, og originalen vier betydelig plass til å etablere kafémiljøet vi befinner oss i. Dette skreller Blutch vekk, og legger i stedet til ruter både fra sidene før og etter. Dermed blir dramaturgien strammere og mer fortettet. Seriene Blutch behandler strekker seg over det mest av 1900-tallet. Variations kan derfor leses som en beretning om hvordan tegneserien som uttrykksform har endret seg over tid, fortolket av en 2000-talls serieskaper.

Prisen til beste tegneserie ved årets Angoulêmefestival gikk til Jérémie Moreaus La saga de Grimr, et veltegnet historisk drama fra 1700-tallets Island. Trolig er det likevel Variations som blir stående som den mest interessante utgivelsen. Albumet er ikke tilbakeskuende nostalgi eller en selvopptatt egotripp, som kunne være opplagte innvendinger. Det er nødvendigvis er reaktivt, i den forstand at Blutch responderer på andre serier, men ved å følge forbildenes strek har han skapt noe som er både tankevekkende og forfriskende. Blutch har selv sammenlignet sin tilnærming til tegneserier med jazz. Albumet er flott improvisasjon og nydelige coverversjoner.