Superfilosofi

Tegneseriefilmen «Watchmen» advarer mot Barack Obama-manien.

Den mest hyllede superheltserien noensinne blir film når «Watchmen» har kinopremiere denne uken. Ifølge Warner Bros. har det kostet 150 millioner dollar å lage og markedsføre filmen. Mange mener at besøkstallene til «Watchmen» vil ha mye å si for superheltene og science fiction-filmens fremtid i Hollywood. Tegneseriens status er i alle fall udiskutabel. Som eneste serie er den av magasinet Time kåret til en av de 100 beste engelskspråklige romanene, i selskap med George Orwells «1984» og Doris Lessings «Den gyldne notatbok». Tegneserien finnes også i norsk bokutgave.

Det er ikke bare figurene som er maskerte og mer enn de utgir seg for i «Watchmen». Forfatter Alan Moore og tegner Dave Gibbons’ tegneserieroman fra 1986-87 er tilsynelatende en thriller om drapet på superhelten Comedian og hvordan eksistensen av superheltene har forandret verden. Her har USA seiret i Vietnam-krigen, det ble ingen Watergate og Richard Nixon er fortsatt president. Året er 1985, og atomkrig er bare et knappetrykk unna da Sovjetunionen invaderer Afghanistan.

Under superheltstaffasjen og de kontrafaktiske omskrivingene finner vi en politisk og moralsk polemikk som er ubehagelig virkelighetsnær. Serien undersøker hva som er – og kan være – samfunnselitens moralske handlingsrom. Hovedpersonene representerer vidt forskjellige måter å se verden på. Den nylig utgitte boken «Watchmen and philosophy» analyserer figurene og temaene i tegneserien. La oss undersøke de seks hovedpersonenes filosofi – sett med velvillige rasjonaliseringer.

Seriens helt, Rorschach, er en kompromissløs kantianer. En traumatisert fyr som er besatt av å utrydde ondskap og vise egen moralsk styrke og renhet. Han er survivalist, altså en som – enten alene eller som gruppe – trener selvforsvar, samler mat og på andre måter forbereder seg til en fremtidig krise hvor samfunnet rundt har kollapset. Rorschach er også retributivist. Grunnholdningen er øye for øye, tann for tann. Han straffer forbrytere fordi de gjorde noe galt og derfor fortjener det. Men straffen skal være proporsjonal. Du dreper ikke en simpel tyv – og lar ikke en morder leve. Den dypere begrunnelsen finner han hos Immanuel Kant. Som kjent mente Kant at man ikke skal bruke mennesker som et middel for samfunnet, men som mål i seg selv. Derfor må straffen være rettet mot og begrunnet i den som har gjort forbrytelseen.

Seriens skurk er den briljante forretningsmannen og utilitaristen Adrian Veidt. Han har forresten tiende plass på Forbes Fictional 15, etter Onkel Skrue og Jabba the Hut men foran Lara Croft. Han skal håndtere storpolitikken som en gordisk knute, slik Aleksander den store kuttet knuten ingen kunne løsne i to med et sverdhugg. Veidt ser for seg en tilsvarende enkel løsning for å unngå krig mellom de to supermaktene. Konsekvensen er rettesnoren for handlingene. Han ofrer New York for å redde verden.

Comedian er ironikeren. Han ser ut som en supersoldat, men er langt fra heroisk. Han er fanget av det politiske spillet og de hemmelige operasjonene han har utført. Det mer enn antydes at han drepte Bernstein og Woodward, og sto bak drapet på John F. Kennedy. For ham er livet et spill, han tror ikke på de idealene han tilsynelatende kjemper for.

Nite Owl 2 (han har en forgjenger i kostymen) er den forsofne liberaleren. En slags middelaldrende og impotent Clark Kent, men blir noe annet og mer når han får på seg kostyme. Han er nølende og usikker privat, selvsikker og handlekraftig som Nite Owl.

Silk Spectre 2 er en postmoderne feminist. Hun ble nesten tvunget inn i supergjerningen av moren. Moren brukte den sexy kostymen som en lettkledd starlet, men datteren er nok mer selvbevisst. For å utlede fra belgiske Luce Irigarays teori om dekonstruksjon av kjønnsroller: Kanskje Silk Spectre kler seg i en hyperseksualisert, feminin stil – samtidig som hun er hypermaskulin og aggressiv – for å vise at det er meningsløst å tro at feminint og maskulint er noe annet enn sosiale roller man velger å spille?

Dr. Manhattan er stoikeren. Den eneste egentlige superhelten i serien. Han kan manipulere seg selv og omgivelsene på atomnivå og ser hinsides tid og rom. Dermed er han fri fra tidens årsakssammenheng og de moralske implikasjonene som følger med det. Den manglende empatien kan virke kynisk, men også nødvendig med hans krefter. Han søker en tilstand uten følelser (apatheia) for å unngå sinne eller andre ubalanserte reaksjoner.

Et sitat som dukker opp flere ganger i serien er: «Who watches the Watchmen?». Det stammer fra den romerske poeten Juvenals satire om menn som satte voktere til å passe på at kvinnene ikke gjorde noen sprell. Moore og Gibbons har imidlertid hentet sitatet fra den mer moderne Tower-kommisjonens rapport om Iran-Contra skandalen. «Watchmen» vokste ut av Ronald Reagans USA og Margaret Thatchers Storbritannia. Det er politisk korrumpering og totalitarisme som er konteksten for sitatet i serien, ikke utroskap i romerriket.

Den mest moralske figuren i serien er også den minst ideologiske: Nite Owl. Han styrer unna de store avgjørelsene fordi én person ikke er kompetent til å avgjøre verdens fremtid. Degenereringen av superheltene som Watchmen skildrer kommer med en klart advarsel: Ingen, uansett ideologi eller evner, bør gis for mye makt. Et interessant apropos når USA skal inn i gullalderen med sin nye superpresident.